Max Manus

Etter å ha irritert meg over norske filmer i flere år, er Max Manus en film som jeg åpen hjertelig kan si er bra. Max Manus har teft og fart gjennom hele filmen, og dette gjør filmopplevelsen mye bedre. Samtidig som filmen går, så blir du satt ut i hvert eneste øyeblikk. Du ser Norges største helter, spilt av dagens skuespillere. Du føler deg inn i filmen. All respekt til Max Manus og alle de andre norske heltene som ga oss landet vårt tilbake!

Etter filmen møtte vi regissørene av filmen. De viste oss noen klipp av hvordan de lagde filmene, ”behind the scenes” og hvilke utstyr de brukte. Vi(oss elever) spurte om mange spørsmål, og svarene stod i samsvar med filmen. Hele denne dagen var en fin opplevelse i seg selv, og jeg håper vi kan gjenoppta dette.

Bildet - http://flickrcc.bluemountains.net/index.php?terms=Norway&page=2&edit=yes&com=no

Vinterland

Skuespillere: Raouf Saraj(Renas), Shler Rahnoma(Fermesk), Kawa Gilli(Sherko), Alibag Salimi(Mirza)

Utgitt: 19. Januar - 2007

Den kurdiske flyktningen Renas(Raouf Saraj) bor i Nord-Norge. Han gjør seg klar for å ta i mot ”konen” sin som kommer fra Kurdistan, også den vakre prinsessen som han kaller henne. Men når dagen er kommet, er ikke denne ”konen” den prinsessen som han hadde forestilt seg i bildet. Tvert i mot. Fermesk(Shler Rahnoma), som familien til Renas hadde ordnet for han, er faktisk en helt annen person. Og det er ikke bare Renas som har blitt lurt. Derimot Fermesk og. Hun trodde hun fått en rik og vell mann, men slik er ikke tilfellet.

Filmen er helt grei. Det er ikke den beste filmen jeg har sett, ettersom at den ikke har et særlig stort handlingsmønster. Skuespillerne virker nokså amatører og det er vanskelig å forstå overgangene i filmen. Man kan veldig greit se at reggisøren(Hisham Zamans) kan mye om den norske og kurdiske kulturen. Det er litt humor i noen scener av filmen, men det er ikke drøyt mye sånn at man mister poenget om det harde møtet mellom forskjellige kulturer, som har den oppfatningen om at de er så forskjellige, men samtidig så er dem egentlig ikke det.

Du blir overasket på slutten, der hvor du vil spørre deg selv: har jeg fulgt med i det hele tatt? Men samtidig så vil filmen også treffe deg ganske godt.

Dom – En kort og enkel film, samtidig som den er fylt med gode kvaliteter.

Bilde - http://flickrcc.bluemountains.net/?terms=dice+4&edit=yes&page=1

Filmvaner

Opp gjennom tiden har mine filmvaner, endret seg som veldig mange andre vaner. Samtidig som tegneserier endret seg fra sin originale amerikanske form, utviklet jeg meg stadig bort fra det. Nå var en ny epoke i gang, der hvor dokumentarer, action og thrillerfilmer var i sentrum. Filmer som Bowling For Columbine, Some Kind Of Monster, Rambo, Batman, Rocky, Lord of the Rings, Corleone-serien, Donny Brasco, Good Fellows, Gudfaren osv. er filmer som sitter dypt i hjertet. Det er filmer jeg kan se om og om igjen.

Jeg er en person som liker å se filmer først når de er ute på dvd. Når jeg da kan ligge i sofaen hjemme, helt avslappet og fullt konsentrert på filmen, har jeg fått en bra filmopplevelse. Å se film på pc, mobilen osv. er ikke en favoritt fra min side. Jeg føler at det ødelegger filmopplevelsen på mange måter.

I senere tid har jeg funnet ut av at jeg har to favorittfilmer. Den ene er Some Kind of Monster: Livet til Metallica, gjenspeilet i en dokumentar som tar for seg det elleville livet til disse guttene. Gjennom vanskelige og gode tider, ligger bandets fremtid nå i en tynn tråd, nå som vokalisten er på rehabilitasjon og bassistens har forlatt bandet. Det er en veldig sentimental og engasjerende film. Den andre filmen/serien som virkelig har imponert meg er Corleoneserien. Den omhandler livet til en bondegutt, som går fra ingenting til å ha hele Cosa Nostra(Mafia kommisjonen) i ryggen. Det er ikke bare en sann historie, men en vill historie. Det er så spennende at du nesten må se alle seks episodene i strekk, om du ikke da ser på serien i strekk.

Her er et klipp fra Corleone serien, der hvor Toto Riina(bondegutten) blir arrestert.

Behind the scene

Dette er var en de sjeldne oppgavene vi får på skolen: lage reklamefilm. Det var utrolig morsomt, samtidig som vi måtte være ganske så seriøse. Vi fikk utdelt en oppgave, der vi skulle reklamere Sandvika Skole for de neste første klasse elevene som eventuelt skal søke her. Derfor så måtte vi få frem forskjellige deler av skolen, viktige personer, systemene vi tar til bruk og andre essensielle deler av skolen. Denne oppgaven var ganske så krevende, men morsom og. Vår reklame kunnskaper blandet med humor.

Vi begynte med å finne et tema. Det eneste og beste tema vi valgte var Oslolosen. Men nå skulle vi altså lage Sandvikalosen. Vi hadde en stor oppgave i det at vi måtte overføre seriøsitet til ironi og humor, men vi løste det på en særdeles bra måte. Etter hvert som vi filmet føler jeg at det var litt vanskelig og bare fokusere på skuespillere i filmen vår, ettersom at det var mange lever som går på denne skolen. Derfor kan man egentlig ikke forventet at alt går som planlagt, men alt i alt så gikk ting vår vei. Jeg var veldig fornøyd med at vi hadde en særdeles morsom film, samtidig som den var seriøs. Vi fikk et resultat som vi hadde forventet helt. Espen tok ansvar for å spille en særdeles vanskelig rolle, men han klarte å løse den kjempe bra. All ære til han! Svein, Olve, Jon Anders og meg tok også et fint initiativ til å bidra til å gjøre filmen bra.

Jeg ble veldig imponert over alle gruppene. Absolutt alle gruppene løste oppgaven bra. Alle gruppene holdt en fin standard. Ingen var kjedelige, men samtidig så var det få som skilte seg ut. Blant annet gruppen til Katinka og gruppen til Sindre. All honnør til dem, måtte den beste av dem vinne!

Bilde - http://flickrcc.bluemountains.net/?terms=film&edit=yes&page=1

Respekt for reklame

Gjennom er helt vanlig hverdag så ser vi og legger merke til utrolig mye reklame. Det er det om du vil eller ikke. Du finner det i aviser, på tv, i senter, flygeblader osv. Reklame er så å si over alt. Du må nesten være blind og døv, for og så ikke se reklame i løpet av en dag. Reklame er så omfattende for hva vi kjøper og noen ganger for forskjellige valg vi tar!

Ordet reklame kommer fra latinsk og betyr ”å rope”. For at en reklame skal fange folket, brukes det ofte sterke farger, kontraster, appellativt språk, slagorde som klistrer seg til hjernen og andre virkemidler. Dette gjør at vi stadig kjøper ting. Det får markedet til å flyte, ved at handlingskraften vår stadig øker. Gjennom flere år har reklame utviklet seg. Ettersom at flere bedrifter produserer mer og mer, får vi et konkurranse dyktig marked. Derfor er det snakk om at vi som kjøpere, virkelig skal få lysten til å kjøpe!

Coca Colas julereklame, er en av de koseligste reklamene jeg har sett. Reklamen kom på tv-skjermene i 2001 og har siden blitt brukt som Coca Cola store julereklame. Det er en reklame som passer for alle. Den sikter ikke på en spesiell målgruppe, men flere! Tross alt så er Coca Cola for alle, ettersom at det er leksedrikk som renner rett ned.

Det begynner med en by som er ganske mørk, men samtidig veldig potensiell for skikkelig julestemning. Så ser man denne bussen komme mot deg dekorert med sterke røde og gule farger, noe som får oss som seere til og virkelig binde oss. Coca Cola skriften kjører susende forbi, som et bankende symbol som skal prøve å klistre oss til skjermen. Du ser barn og voksende som holder rundt hverandre. Det viser at med Coca Cola så er det samhold og medgivenhet.

Reklamen gjenspeiler gode kriterier hele veien. Den har en god flyt, samtidig som den holder seg original og spennende. Den svarer fint til budskapet. Det er en reklame som overrasker det med glede og kjærlighet.

Mitt liv som hund

Det er litt vanskelig for meg å forklare denne filmen. Den var ganske så kjedelig for meg. Det var ikke en typisk film, som fikk meg til å sitte på kanten av setet og følge entusiastisk med. Noen ganger fikk jeg en latter her og der, men den manglet den røde tråden.



Filmen er regissert av Lasse Hallström og filmen ble vist i de svenske hjem i 1985. Den tar for seg livet til Ingemar, som er vel så påvirket av sin syke mor. Sammen med sin eldre bror, er Ingemar en stadig uro moment for moren. Hunden hans, Sickan, er det som stadig roer ned og varmer Ingemar. Etter hvert som moren får nok, sender hun sønnene sine vekk til forskjellige familiemedlemmer. Dette skaper en splittelse mellom Ingemar og hunden hans. Ingemar tror at hunden er sendt til et ”pensjonat”, men egentlig så er han ikke det. Etter hvert i filmen, når Ingemar begynner å lengte etter hunden sin, får han vite at hunden ikke lenger løper i Sveriges frie gater, men i himmelens lange løp. Dette får han til å klikke ”i vinkel”, som det er fint kalt blant ungdommen i Norge.

La oss gå dypere i filmen: - Filmens handling tar for seg et barns vei mot voksens grenser. Det er en overgang, som noe mer er en psykisk påkjennelse, enn lettelse. Han har tøffe vilkår hjemme, der hvor moren ikke lenger klarer å ta vare på barnet sitt. Et en del frem og tilbake i Sveriges landsbyer finner Ingemar seg selv i onkelen sin landsby. Han får mange venner og han har familie rundt seg som gir han oppmerksomhet. De gir han mer ansvar og rom for å vokse. Gjennom hele filmen så pågår det en sammenligning. Stadig og stått så er det denne hunden Laika, som tydeligvis ble et symbol for menneskehetens framdrift og utvikling. Ved at han hele tiden bruker denne hunden som et moment for sammenligninger, vil han stadig få frem at han ikke har det så dårlig som hunden.

Jeg føler at jeg kanskje ga denne filmen litt dårlig kritikk til å begynne med. Den er ikke så kjedelig egentlig. Den tar for seg aktuelle temaer som vi ungdommer møter hver dag. Overgangen fra barn til voksen, seksualitet og vanskelige vilkår i hjemmet. Hvis man lener seg godt tilbake i stolen, og tar et godt åndedrag, så er dette en bra film.

Det er brukt en del kontraster for å bekle filmen bedre, men det er en liten hake bak det. Isteden for å bruke dager der været er fint og godt, for symbolisering av en god hendelse er det helt motsatt. Vi ser i filmen, at stadig så skjer det ting når været er trist og mørkt. Det er som en markering av ”lyset i enden av tunnelen”. Akkurat dette mener jeg gjør filmen bra. Vi får også se sammenligningene Ingemar gjør. Jeg føler at han har en skjult argumentasjon bak det. Han ser egentlig pessimistisk på det, men i filmen skal det ikke bli fortalt sånn. En annen ting er også det at han aldri tar skylden på seg for ting, han får alltid skylden rettet mot seg av broren. Det er så lenge siden jeg har sett filmen, at jeg nesten ikke kan fortelle om noe særlig mer.

Som seer føler jeg at filmen var litt kjedelig, men i etterkant er den ganske så spennende og nyttig. Den tar for seg veldig mange aktuelle temaer. Det er en trist handling som reiser seg til å bli noe sterkere og noe mer munter.

Bilde er hentet fra:
http://www.tiff.no/img.php?tb=elementBilde&id=205

Filmer

Gjennom alle år jeg levd har jeg alltid byttet smak på hvilke filmer jeg har likt godt. I begynnelsen av barneskolen likte jeg barnefilmer/actionhelt tegneseriefilmer. Ettersom at årene gikk, begynte jeg som person og modne, og derfor begynte filmer med en indre mening og realistiske temaer. Dokumentarer og filmer som er basert på sann historie er filmer jeg kan forsette å se på dag inn og dag ut. Jeg liker også action filmer. Mission Impossible 1,2 og 3, mafiafilmer som Scarface, Donny Brasco og Mafiabrødrene og Rambo-filmene er utrolig spennende.

Den desidert beste filmen jeg har sett må være Some Kind of Monster av Metallica. Den tar for seg det lukkete livet til bandmedlemmene. Hemmeligheter og mysterier som aldri har blitt løst i bandets historie. Du får se den store kampen deres mot nedlastinger, rusmiddelproblemer og et sinne som har bygget seg over flere tiår. Motet de viser for å åpne seg foran kamera og alle personene som i etterkant skal se det, er stort. Filmen er ikke overfladisk og alt for klisjé. Filmen styrker forholdet sitt til fansen. En annen ting som gjør det spennende, er at vi ser hvordan bandet klarte seg fra og nesten splittes opp til å holde seg blant de beste i rockens historie. Hele filmen tar deg med på en tur der hvor du virkelig føler deg som en av dem, der du deler sorg og glede.