Det er litt vanskelig for meg å forklare denne filmen. Den var ganske så kjedelig for meg. Det var ikke en typisk film, som fikk meg til å sitte på kanten av setet og følge entusiastisk med. Noen ganger fikk jeg en latter her og der, men den manglet den røde tråden.
Filmen er regissert av Lasse Hallström og filmen ble vist i de svenske hjem i 1985. Den tar for seg livet til Ingemar, som er vel så påvirket av sin syke mor. Sammen med sin eldre bror, er Ingemar en stadig uro moment for moren. Hunden hans, Sickan, er det som stadig roer ned og varmer Ingemar. Etter hvert som moren får nok, sender hun sønnene sine vekk til forskjellige familiemedlemmer. Dette skaper en splittelse mellom Ingemar og hunden hans. Ingemar tror at hunden er sendt til et ”pensjonat”, men egentlig så er han ikke det. Etter hvert i filmen, når Ingemar begynner å lengte etter hunden sin, får han vite at hunden ikke lenger løper i Sveriges frie gater, men i himmelens lange løp. Dette får han til å klikke ”i vinkel”, som det er fint kalt blant ungdommen i Norge.
La oss gå dypere i filmen: - Filmens handling tar for seg et barns vei mot voksens grenser. Det er en overgang, som noe mer er en psykisk påkjennelse, enn lettelse. Han har tøffe vilkår hjemme, der hvor moren ikke lenger klarer å ta vare på barnet sitt. Et en del frem og tilbake i Sveriges landsbyer finner Ingemar seg selv i onkelen sin landsby. Han får mange venner og han har familie rundt seg som gir han oppmerksomhet. De gir han mer ansvar og rom for å vokse. Gjennom hele filmen så pågår det en sammenligning. Stadig og stått så er det denne hunden Laika, som tydeligvis ble et symbol for menneskehetens framdrift og utvikling. Ved at han hele tiden bruker denne hunden som et moment for sammenligninger, vil han stadig få frem at han ikke har det så dårlig som hunden.
Jeg føler at jeg kanskje ga denne filmen litt dårlig kritikk til å begynne med. Den er ikke så kjedelig egentlig. Den tar for seg aktuelle temaer som vi ungdommer møter hver dag. Overgangen fra barn til voksen, seksualitet og vanskelige vilkår i hjemmet. Hvis man lener seg godt tilbake i stolen, og tar et godt åndedrag, så er dette en bra film.
Det er brukt en del kontraster for å bekle filmen bedre, men det er en liten hake bak det. Isteden for å bruke dager der været er fint og godt, for symbolisering av en god hendelse er det helt motsatt. Vi ser i filmen, at stadig så skjer det ting når været er trist og mørkt. Det er som en markering av ”lyset i enden av tunnelen”. Akkurat dette mener jeg gjør filmen bra. Vi får også se sammenligningene Ingemar gjør. Jeg føler at han har en skjult argumentasjon bak det. Han ser egentlig pessimistisk på det, men i filmen skal det ikke bli fortalt sånn. En annen ting er også det at han aldri tar skylden på seg for ting, han får alltid skylden rettet mot seg av broren. Det er så lenge siden jeg har sett filmen, at jeg nesten ikke kan fortelle om noe særlig mer.
Som seer føler jeg at filmen var litt kjedelig, men i etterkant er den ganske så spennende og nyttig. Den tar for seg veldig mange aktuelle temaer. Det er en trist handling som reiser seg til å bli noe sterkere og noe mer munter.
Bilde er hentet fra:
http://www.tiff.no/img.php?tb=elementBilde&id=205
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar